Slik overvåkes bivirkninger av legemidler

1. Hvorfor overvåke bivirkninger?

Før et legemiddel (inkludert vaksiner) blir godkjent er det en grundig prosess hvor produsenten tester legemiddelet og vurderer effekt, sikkerhet og kvalitet. Når sikkerhet vurderes, ser man på hvilke bivirkninger legemiddelet gir.

Noen bivirkninger oppdages først når legemiddelet tas i bruk av større og mer sammensatte grupper enn de som deltok i studiene før legemiddelet ble godkjent. Når flere tar i bruk legemiddelet, kan noen av dem ha sykdommer eller bruke andre legemidler enn det som var tilfelle med de som deltok i studiene. Dette kan ha betydning for hvilke bivirkninger som kan oppstå. Derfor er det viktig at legemidler overvåkes så lenge de er i bruk. 

Hva vet vi om bivirkninger når et legemiddel er godkjent?

Det gjennomføres så store studier som er hensiktsmessig avhengig av type legemiddel og bruksområde. Legemidler som skal brukes for å behandle vanlige sykdommer studeres vanligvis i store studier. For sjeldnere sykdommer er det ikke mulig å gjennomføre store studier.

Fra studier før godkjenning vet vi som regel mye om vanlige og mindre vanlige bivirkninger hos voksne. Det er ofte mindre erfaring med bruk hos gravide, og hos barn.

Etter at vi legemiddelet er tatt i bruk kan vi oppdage sjeldne bivirkninger eller bivirkninger som først kommer til syne etter lang tids legemiddelbruk. Dette gjelder selv ved grundige studier. 

I studier trenger man mange deltagere for å oppdage mer sjeldne bivirkninger. Da brukes "the rule of three":  

• Med 300 studiedeltagere regner man med å oppdage vanlige bivirkninger med en forekomst på 1 av 100 
• Med 3000 studiedeltagere regner man med å oppdage de mer sjeldne bivirkningene med en forekomst på 1 av 1000
• Med 30 000 studiedeltagere regner man med å oppdage svært sjeldne bivirkninger med en forekomst 1 av 10 000

Spesielt om koronavaksiner

Alvorlige bivirkninger av vaksiner er sjeldne. Se egen side med informasjon om vanlige bivirkninger og andre fakta om koronavaksiner

2. Melde bivirkninger

Både helsepersonell og privatpersoner kan melde mistenkte bivirkninger i forbindelse med legemiddelbruk til DMP. Helsepersonell melder inn via melde.no, mens privatpersoner melder via helsenorge.no. Legemiddelfirmaene har også plikt til å videreformidle meldinger de mottar til legemiddelmyndighetene. 

Det tar ofte noe tid fra pasienten opplevde bivirkningene og til melding blir sendt inn. Det kan for eksempel være fordi helsepersonell i prioriterer å behandle pasientens bivirkninger, og melder fra om mistanke om bivirkning i etterkant.

Hvilke mistenkte bivirkninger skal rapporteres?

Mistanke om at et legemiddel har gitt en bivirkning, er tilstrekkelig for å melde. Årsakssammenhengen trenger ikke være kjent.  Det er viktigst å melde fra ved mistanke om:

• nye bivirkninger som ikke er nevnt i pakningsvedlegget
• uventede bivirkninger
• alvorlige bivirkninger
• vaksinesvikt (manglende effekt etter at det er forventet at en vaksine skal beskytte)

Bivirkninger klassifiseres som alvorlige blant annet når hendelsen har:

• medført livstruende sykdom eller død
• medført sykehusopphold eller forlenget sykehusopphold
• gitt vedvarende betydelig nedsatt funksjonsevne/funksjonskapasitet

Hvem skal melde fra ved mistanke om bivirkninger?

Helsepersonell har meldeplikt for visse bivirkninger. Meldeplikten gjelder blant annet for leger, farmasøyter, sykepleiere, helsepersonell på sykehjem/hjemmetjenesten, og helsesykepleiere på helsestasjoner og på skoler.

Privatpersoner og pårørende med fullmakt kan melde selv. Det er ikke nødvendig å melde hvis helsepersonell allerede har meldt om den mulige bivirkningen.

Gå til meldeskjema for pasienter

3. Mottak i Bivirkningsregisteret

Meldingene mottas i Bivirkningsregisteret. Bivirkningsregisteret er et nasjonalt helseregister som inneholder meldinger om mistenkte bivirkninger av legemidler, inkludert vaksiner, mottatt fra helsepersonell, privatpersoner og pårørende i Norge. Les mer om bivirkningsregisteret.

Det er strenge krav til personvern og informasjonssikkerhet for Bivirkningsregisteret. Les mer om dette i vår personvernerklæring. For å bevare pasientens personvern, har allmennheten tilgang til bivirkningsinformasjon kun i form av statistikk og ikke informasjon om enkelttilfeller.

4. Saksbehandle/ kvalitetssikre

Hvem saksbehandler?

Folkehelseinstituttet (FHI) og RELIS (regionale legemiddelinformasjonssentre) saksbehandler bivirkningsmeldinger fra helsepersonell. DMP saksbehandler meldinger fra privatpersoner og pårørende.

Hvorfor saksbehandle?

Saksbehandler går nøye gjennom meldingen. Opplysningene i meldingen struktureres og legges inn ved hjelp av internasjonale kodeverk for informasjon om legemidler og bivirkninger. Informasjonen må kvalitetssikres, og noen ganger er det behov for å hente inn mer informasjon fra melder for å forstå hendelsesforløpet bedre. Det er viktig at meldingene inneholder riktige og fullstendige opplysninger, slik at den kan behandles videre på riktig måte.

Helsepersonell får tilbakemelding på saksbehandlers vurdering av meldingen.

Noen ganger er samme bivirkningstilfelle meldt inn av flere meldere. Da må vi fjerne duplikater ved å samle all informasjon i én melding, slik at én hendelse ikke telles flere ganger.

Hvor lang tid tar saksbehandlingen?

Saksbehandling av alvorlige meldinger prioriteres, og disse blir saksbehandlet så snart som mulig, innen maksimalt 15 dager. I noen situasjoner prioriteres meldinger med mistanke om visse type bivirkninger foran andre alvorlige meldinger. Lite alvorlige meldinger saksbehandles innen 90 dager, men normalt raskere. Tidsfristene følger europeisk regelverk for legemiddelovervåking.

Selv om det er satt inn mange ekstra ressurser, tar det tid å saksbehandle et stort antall meldinger. Hvor lang tid det tar å behandle én enkelt melding varierer mye. Det avhenger av innholdet i meldingen og om det er nødvendig å hente inn mer informasjon.

Alle bivirkningsmeldinger blir lest

DMP har styrket bemanningen i flere omganger for å kunne behandle mottatte bivirkningsmeldinger. Meldinger om alvorlige hendelser prioriteres og behandles først. Hver dag screenes alle nye meldinger slik at vi får oversikt. På den måten kan vi fange opp meldinger om mulige bivirkninger som ikke er kjent fra før eller som det er spesielt viktig å prioritere i saksbehandlingen. Alle meldinger vi mottar blir lest.

5. Sende informasjon til internasjonale databaser

Norske meldinger blir avidentifisert før de sendes videre til internasjonale databaser – en for Europa, som Det europeiske legemiddelkontoret (EMA) administrerer og en for hele verden som Verdens helseorganisasjon (WHO) administrerer. Dette gjør det mulig å se på meldinger fra ulike land samlet. Det gjør det lettere å avdekke bivirkninger som er sjeldne eller svært sjeldne.

6. Oppdage mulige sammenhenger (signaldeteksjon)

DMP, Det europeiske legemiddelkontoret (EMA), Verdens helseorganisasjon (WHO) og legemiddelfirmaene går gjennom bivirkningsmeldingene og gjør statistiske beregninger for å avdekke ukjente bivirkninger. I tillegg har DMP rutiner for å fange opp enkeltmeldinger hvor det er meldt om spesielt alvorlige bivirkninger, eller grupper med lignende meldinger som det er aktuelt å analysere videre. Dette kalles signaldeteksjon.

Ved signaldeteksjonen kan man oppdage et stort antall signaler. Disse gjennomgår en valideringsprosess der man ser nærmere på informasjonen og vurderer om det er andre åpenbare årsaker, eller om mistanken om en årsakssammenheng er sterk nok til å utrede signalet videre. Da vil det være aktuelt å innhente mer informasjon og gjøre flere analyser. Mottak av én enkelt melding om mistenkt bivirkning utgjør sjelden et signal, fordi det kan være vanskelig å vurdere årsakssammenheng på bakgrunn av én enkelt hendelse. Ofte finnes det andre mer sannsynlige forklaringer på hendelsen.

7. Vurdere årsakssammenheng (signalutredning)

Når et signal blir avdekket gjør legemiddelmyndighetene en grundigere analyse for å vurdere om det kan være en ny bivirkning av legemiddelet eller om det er andre faktorer som kan forklare signalet. I forbindelse med analysen gjennomgår legemiddelmyndighetene tilgjengelig informasjon fra bivirkningsmeldinger, publisert litteratur og kliniske studier.

Arbeidet med å vurdere signaler utføres av utpekte legemiddelmyndigheter i det europeiske legemiddelsamarbeidet, som Norge er en del av. Resultatene fra utredningen diskuteres i komiteen for legemiddelovervåking (Pharmacovigilance Risk Assessment Committe, PRAC) under det europeiske legemiddelkontoret (EMA).

Balansen mellom nytten av vaksinen og risikoen for alvorlige bivirkninger (nytte-risikoforholdet) vurderes fortløpende ut fra den kunnskapen som er tilgjengelig.

8. Gjøre tiltak for pasientsikkerheten

På grunnlag av disse analysene kan det være aktuelt å oppdatere legemiddelinformasjonen med nye bivirkninger, innføre begrensninger i bruk, nye forsiktighetsregler eller andre tiltak for å redusere risikoen.

I sjeldne tilfeller kan et legemiddel bli trukket fra markedet hvis legemiddelet ikke virker som det skal eller har uakseptable bivirkninger.

Komiteen for legemiddelovervåking (Pharmacovigilance Risk Assessment Committe, PRAC) gir anbefaling om hvilke tiltak som skal gjøres. Formelt er det EU-kommisjonen som vedtar tiltak. DMP innfører tiltakene nasjonalt.

Bivirkningsmelding og overvåking i korte trekk - se video