Flåttbårne infeksjoner

Borreliose forårsakes av spirochaeten Borrelia burgdoferi. I Norge forekommer hovedsakelig Borrelia-arter i gruppen Borrelia burgdorferi sensu lato, som omfatter Borrelia garinii, Borrelia afzelii og Borrelia burgdorferi sensu stricto. Borrelia burgdorferi sensu stricto er vanlig forekommende i Nord-Amerika og er mindre utbredt i Norge. Borrelioseinfeksjoner hos hest ser ut til å forløpe subklinisk, da det er vanskelig å påvise kliniske symptomer etter bekreftet smitte. Hvor vanlig borrelia-infeksjon er blant hest i Norge er ukjent, men en svensk studie med 2000 hester viste at 16,8 % var seropositive (Egenvall et al., 2001). En seroprevalens-studie av friske voksne mennesker i Norge viste at i underkant av 5 % av de undersøkte hadde antistoff mot Borrelia burdorferi sensu lato (Vestrheim et al., 2016).

Det finnes et fåtall artikler som beskriver enkelthester med mistenkt borreliose, men i to studier med eksperimentell infeksjon av totalt 24 hester ble ingen kliniske symptomer observert (Chang et al., 2005; Chang et al., 2000). Videre ble det heller ikke funnet assosiasjon mellom seropositivitet for borreliose og spesifikke eller uspesifikke kliniske symptomer i studien der 2000 hester ble undersøkt (Egenvall et al., 2000). Borrelia-bakterier har også blitt påvist med PCR i urin fra klinisk friske hester (Manion et al., 1998). Patologiske forandringer i de eksperimentelle studiene ble funnet på bittstedet i huden, lokale lymfeknuter og i hjernehinnene. Symptomer og manifestasjoner av angivelig borreliose hos hest omfatter uveitt, artritt, effusjon av ledd og seneskjeder, halthet, stivhet, muskelsmerter, kronisk avmagring, abort, feber og nedstemthet. I tillegg er ataksi, paralyse, hypermetri, ryggsmerter, kramper, nedsatt propriosepsjon og sentralnervøse symptomer beskrevet hos hester med mistenkt neuroborreliose. Det understrekes at ingen av disse symptomene ble registrert blant ponniene som ble eksperimentelt infisert (Chang et al., 2005; Chang et al., 2000).

Det finnes så langt ingen studier som sikkert dokumenterer at infeksjon med Borrelia burgdorferi fører til klinisk sykdom hos hest, ettersom det ikke finnes noen sikre kriterier for å stille diagnosen borreliose og man ikke har klart å ettervise sykdom i smittestudier. Det er dermed per i dag ikke faglig grunnlag for å stille diagnosen borreliose eller initiere antibiotikabehandling for tilstanden borreliose. Tetrasyklinpreparater har en rekke effekter utover å fungere som antibiotikum. Preparatene er vist å virke anti-inflammatorisk, påvirke metabolismen av beinvev og kan blant annet hemme nedbrytningen av kollagen ved osteoartrose (Sapadin and Fleischmajer, 2006; Tilakaratne and Soory, 2014). Klinisk forbedring hos hester behandlet med tetrasykliner kan derfor skyldes den anti-inflammatoriske effekten og kan ikke ansees som bevis for eliminering av en eventuell borrelia-infeksjon.

Anaplasmose skyldes infeksjon med bakterien Anaplasma phagocytophilum. Den kan føre til sykdom både hos mennesker, hunder, katter, drøvtyggere og hester.

Som ved borreliose kan subklinisk infeksjon forekomme. Ved en analyse av 46 friske hester i en kommune på Sørlandet (Lyngholt) var 8,7 % seropositive og ved en analyse av 2000 hester i Sverige var 16,7 % av seropositive for antistoff-titer mot Anaplasma phagocytophilum (Egenvall et al., 2001).

Symptomer ved akutt anaplasmose er feber, nedstemthet, ataksi, anoreksi, ødemer på beina, petekkier og ikterus (Pusterla, 2013). Blodprøver kan vise trombocytopeni, anemi og leukopeni. Dersom man tar blodutstryk kan man i noen tilfeller finne intracytoplasmatiske inklusjonslegemer i nøytrofile eller eosinofile granulocytter, men antallet leukocytter med inklusjonslegemer kan variere i løpet av infeksjonen (Pusterla, 2013). Det er angitt at dyr yngre enn fire år kan ha mildere symptomer enn eldre dyr, mens hester yngre enn ett år kan ha få, milde og uspesifikke symptomer (Madigan and Gribble, 1987; Pusterla, 2013). Sikker diagnose stilles ved PCR-undersøkelse av blodprøver, alternativt ved funn av inklusjonslegemer eller serologi. Ved serologi anbefales parprøver tatt med 2-3 ukers mellomrom, ettersom hester kan ha positivt titer uten å være syke. Statens Veterinärmedicinske Anstalt (SVA) i Sverige tilbyr både PCR og serologisk undersøkelse.

Anaplasmose fører til midlertidig immunsuppresjon og sekundærinfeksjoner med andre agens kan forekomme, men dette virker å være relativt sjelden hos hest. Det er ingen vitenskapelige studier som tyder på at hester kan utvikle kronisk anaplasmose, så en kronisk infeksjon assosiert med klinisk sykdom er ikke dokumentert (Franzen et al., 2009). Uspesifikke symptomer som halthet, mild nedstemthet eller slapphet er ikke tilstrekkelig for å stille en anaplasmose-diagnose eller initiere antibiotikabehandling.

Behandling kan initieres før prøvesvar fra laboratoriet foreligger dersom hesten viser typiske kliniske symptomer på anaplasmose og ataksi og uttalt svakhet, holder til eller har oppholdt seg i et område med flått og andre differensialdiagnoser ansees som lite sannsynlige. Behandling med NSAIDs kan være tilstrekkelig ved milde symptomer. Immunsystemet vil eliminere infeksjonen og det utvikles immunitet i opptil to år etter gjennomgått infeksjon. Antibiotikabehandling med oxytetracyclin, alternativt doksycyclin, fører til raskere eliminering av infeksjon og forbedring av allmenntilstanden sees i løpet av 24-48 timer dersom diagnosen er korrekt (Madigan and Gribble, 1987). Ettersom anaplasmose er en selvbegrensende sykdom bør behandling med antibiotika forbeholdes hester med moderate til alvorlige symptomer.

Doseringsanbefalinger:

• Oxytetracyclin; 7mg/kg i.v., 5-7 dager, alternativt to dager med i.v. oxytetracyclin etterfulgt av

• Doksycyclin: 10 mg/kg per os, to ganger daglig i 7-10 dager (Pusterla, 2013).