Kjønnsorganer

Etiologi

Infeksjon i hingstens ytre kjønnsveier er svært sjelden (postitis, balanitis og balanopostitis). En riktigere, og vanligere, betegnelse er ubalanse i hingstens normale bakterielle flora, slik at potensielt patogene bakterier kan etablere seg.

Diagnostikk

Diagnostisering gjøres ved hjelp av svabring og bakteriologisk undersøkelse av henholdsvis ejakulat, uretraåpning, fossa uretralis og penisskaft ev. forhud. Det er svært sjelden at bakteriologisk vekst ikke forekommer, derfor bør man avstå fra behandling med mindre det er kliniske problemer eller det er sterk vekst av en bakterie. Agens som kan føre til problemer hos hopper som hingsten bedekker er Pseudomonas aeruginosa, visse kapseltyper av Klebsiella pneumoniae og beta-hemolyserende streptokokker (CEM- se eget avsnitt).

Behandling

Systemisk behandling skal ikke gis. Hingsten bør avstå fra bedekning- og semintjeneste for å få tilbake normalflora. Penis og forhud vaskes med en mild såpe med lav pH, før grundig skylling. Lokal behandling med antibiotika bør kun benyttes der dyrkningssvar og resistensbestemmelse foreligger og der kun vask bedømmes til ikke å være tilstrekkelig.

Behandling av P. aeruginosa og K. pneumoniae infeksjoner

Infeksjoner med P. aeruginosa og K. pneumoniae kan være svært vanskelige å behandle. Hingsten bør tas ut av bedekningstjeneste. Eventuelt kan en «minimal kontaminasjonsteknikk» benyttes, der sæden blandes med en fortynningsvæske med egnet antibiotika i minst 20 minutter før inseminering. Behandling i tilfeller med P. aeruginosa vil være å vaske penis med fortynnet HCl (10 ml i 4 liter vann). I tilfeller med K. pneumoniae vaskes det med ikke-toksiske konsentrasjoner av natriumhypokloritt. Etter vask kan sulfadiazine krem benyttes lokalt på penis, etter resistensbestemmelse. Sulfadiazine krem finnes som humanpreparat. Bruk av antibiotika er kun indisert dersom andre alternativer som vask og fri fra bedekningstjeneste ikke har gitt tilfredsstillende effekt.

Etiologi

Uretritt og infeksjoner i prostata-, vesikulær-, ampulla-, og bulbouretral-kjertlene er svært uvanlig hos hingst. De vanligst forekommende er vesikulitt – infeksjon i vesikulærkjertlene. Vanligste bakterier isolert er K. pneumoniae eller P. aeruginosa, men også Streptococcus spp. og Staphylococcus spp. kan forårsake infeksjon.

Diagnostikk

Diagnostisering av infeksjon i vesikulærkjertlene stilles ved kliniske symptomer, samt bakteriologisk og cytologisk undersøkelse av ejakulatet (blodtilblandet ejakulat med rikelige mengder nøytrofile- siste del av ejakulatet kommer fra vesikulærkjertlene). Endoskopi må ofte benyttes i diagnostiseringen for sikker lokalisering av infeksjonen, samt for å ta ut prøve og behandle lokalt.

Behandling

Trimetoprim-sulfadiazin har dokumentert god penetrasjonsevne til prostata, men det er ikke kjent penetrasjonsevne til de øvrige kjertlene. Penetrasjon av ulike antibiotika inn i vesikulærkjertlene er ukjent. Valg av antibiotika skal følge dyrkning og resistensbestemmelse. Behandling med antibiotika skal helst gjøres lokalt, kombinert med daglig skylling av den affiserte kjertelen.

Antibiotikabehandling:

• Lokal behandling kan gjøres med benzylpenicillinprocain 2400 mg daglig.

• Om lokal behandling ikke er mulig: Trimetoprim-sulfadiazin 30 mg/kg to ganger daglig.

Etiologi

Orkitt kan oppstå etter traume til skrotum (spark), sårskader på skrotum eller ved hematogen spredning. Agens rapportert i litteraturen er Streptococcus equi, Streptococcus zooepidemicus, Salmonella abortus equi og Klebsiella pneumoniae. Epididymitt oppstår ofte sekundært til orkitt, og kan også oppstå etter ascenderende infeksjon fra urinblære eller kjønnskjertler. Vanligst forekommende agens er Streptococcus zooepidemicus.

Diagnostikk

Diagnose gjøres basert på kliniske symptomer etter nøye palpering, og ultralydundersøkelse av testiklene. Oftest er kun èn testikkel involvert. Prøver tas av ejakulat for cytologisk og mikrobiologisk undersøkelse. I tilfeller av orkitt vil man se store mengder nøytrofile granulocytter i ejakulatet, samt senket konsentrasjon, motilitet og økt andel morfologiske endringer av spermiene. Morfologiske endringer er særlig av primær karakter (hode-, midtstykke- og akrosom-defekter). Azospermi (ejakulat uten spermier) og necrospermi (ingen motilitet) kan også forekomme.

Behandling

Behandling skal igangsettes umiddelbart ved akutt orkitt med feber og hevelse av testikkelen. Om ikke behandling skjer raskt er det stor sannsynlighet for testikkeldegenerasjon. Nedkjøling av testikkelen/testiklene med kaldt vann og behandling med NSAIDs igangsettes med en gang man har en hingst med traume/sår. Ved mistanke om infeksjon bør antibiotikabehandling følge dyrkning og resistensbestemmelse. Dette tar imidlertid ofte for lang tid, og man må ofte igangsette behandling før prøvesvar foreligger. Unilateral kastrering tidlig i forløpet er et godt alternativ for å redde den ikke affiserte testikkelen.

Antibiotikabehandling:

1. Benzylpenicillinprocain 20 000- 25 000 I.E./kg to ganger daglig i.m. som førstehåndspreparat (ved streptokokk-infeksjoner kan det være tilstrekkelig med administrasjon hver 24. time).

2. Kombinasjoner av trimetoprim-sulfonamid 30 mg/kg i.v. to ganger daglig. Ved akutt orkitt skal behandlingen igangsettes med i.v. injeksjon. Dersom initial i.v. behandling skal følges opp med oral behandling bør det skje innen fem timer. Prognose for fruktbarhet av den affiserte testikkelen vil alltid være avventende. Det kan ta opp mot 60 dager fra testikkel er «friskmeldt» til normale spermier igjen kan sees i ejakulatet. Man skal derfor være forsiktig med å uttale seg om videre fruktbarhet før dette.

Etiologi

Agens ved CEM er Taylorella equigenitalis, en gram-negativ spesifikk venerisk bakterie hos hest. Denne spres i hovedsak ved direkte kontaktsmitte mellom hester ved bedekning eller inseminering. Mennesker og kontaminert utstyr kan også overføre bakterien mellom hester. Sykdommen omtales som smittsom metritt, dette er misvisende da T. equigenitalis ikke forårsaker metritt, men oftest vil være lokalisert til klitorisfolder (fossa) og sinus. Hopper kan utvikle akutt endometritt, salpingitt, cervicitt og vaginitt. Kliniske tegn sees 8-10 dager etter smitte, i form av grålig sekret av varierende mengde fra vulva, og/eller forkortede brunstintervall. Til tross for at CEM kun forårsaker mild klinisk sykdom, er det svært viktig å forhindre smitte, da sykdommen spres raskt, og forårsaker forbigående infertilitet hos hopper. Hingster er symptomfrie bærere. Innen EU er det særskilte regler for prøvetagning av hingster ved forsendelse av sæd. Hingstestasjoner som sender sæd over landegrensen må forholde seg til gjeldende regler for prøvetagning og sone-inndeling av stasjonen. Det er forbudt å bruke hingster med smittsom sykdom i avl.

Diagnostikk

Diagnostikk gjøres ved svaberprøver fra klitorale fossa og sinus hos hoppe, og hos hingst fra distale uretra, uretrale fossa, penisskaft og sæd. Bakterien er svært følsom i miljøet, og må derfor sendes i Amies kullmedium, og nå laboratoriet innen 24 timer. Ved transport over 12 timer er det en fordel om den fraktes kjølig (4-6 °C). Prøvene skal analyseres ved nasjonalt akkreditert laboratorium (Veterinærinstituttet).

Behandling

Behandling påbegynnes etter dyrkning og resistensbestemmelse. Behandling gjøres ved grundig vask av klitoral området og fossa samt vulva (eller penis hos hingst), med en løsning av 4 % klorheksidin. Etter daglig vask, skyll og tørk skal området smøres med antibiotikakrem. Behandling skal foregå i 5 dager.

Antibiotikabehandling;

1. Nitrofurazone krem (humanpreparat) som førstevalg.

2. Alternativt finnes gentamicin kun som injeksjonspreparat, og må derfor lages på apotek til en krem på 0,1 %.

I noen tilfeller er det nødvendig med kirurgisk fjerning av klitoris for å bli kvitt bakterien.

Etter endt behandling må det tas prøver av både hoppe og hingst 3 ganger i løpet av en 7 dagers periode, inkludert dag 1 og 7, for å få status som fri.

Forebyggende tiltak

CEM er svært smittsomt. God hygiene ved all håndtering av dyr og utstyr bør inkludere bruk av engangshansker, samt nøye rengjøring og sterilisering av utstyr mellom individer. Bruk engangsspekulum ved mistanke om eller bekreftet smitte for å hindre spredning. Det bør gjøres regelmessig prøvetagning av hingster som er aktive i avl. Grundig undersøkelse av kjønnsveier til hopper som kommer for bedekning kan identifisere mistenkte smittebærere. Hopper med symptomer bør prøvetas.

Vulvitt, vaginitt og cervicitt er svært sjeldent forekommende hos hoppe. Enkelte tilfeller i form av en forbigående vaginitt forekommer, da gjerne i kombinasjon med metritt eller endometritt. Antibiotika er ikke indisert, annet enn til behandling av den bakenforliggende årsaken. Urovagina og pneumovagina vil også kunne føre til vaginitt. Her gjelder det også å behandle den bakenforliggende årsaken, da ofte ved hjelp av kirurgiske inngrep for å rette opp anatomiske defekter. Vaginitt kan forekomme etter bruk av såpe-/klorheksidinvask. Daglig skylling med Ringer-acetat eller natriumklorid kan være nødvendig, etter at bakenforliggende årsaker er behandlet.

Etiologi

Det er viktig å diagnostisere agens, samt bestemme om det er en infeksjon eller inflammasjon i tilfeller med endometritt, før man igangsetter antibiotikabehandling. Endometriet hos hest er svært følsomt, og uterus er normalt steril. Unødvendig behandling med antibiotika eller feil valg av antibiotika, kan føre til soppinfeksjoner, sammenvoksinger i endometriet og persisterende infeksjoner. Endometritt hos hest kan for eksempel deles i følgende kategorier:

• Venerisk infeksiøs

• Ikke-venerisk infeksiøs

• Persisterende endometritt etter bedekning/inseminasjon (inflammasjon)

• Endometriose (kronisk degenerativ endometritt)

• Kronisk infeksiøs endometritt

Av disse er det kun de infeksiøse, forårsaket av bakterielle agens, vi kan behandle med antibiotika. Alle hopper utvikler en forbigående endometritt etter inseminering/ bedekking. Hopper som utvikler infeksiøs eller persisterende endometritt mislykkes med å kvitte seg med inflammasjonsprodukter innen 48 timer. De fleste tilfeller av endometritt med bakteriell infeksjon vil være dominert av Streptococcus equi subsp. zooepidemicus eller E. coli. Det er viktig å skille mellom endometritt og metritt. Hoppa vil ikke være allmenn påkjent ved endometritt, og endometritt oppstår som hovedregel etter inseminering/bedekning av ikke-drektig hoppe. Metritt oppstår alltid som følge av kontaminering under og/eller etter følling.

Diagnostikk

Ved mistanke skal det tas prøver fra uterus for både cytologi og bakteriologi. Dette kan gjøres med bomulls-svaber, mikrobørste, biopsi eller LVL (low volume lavage). Ved å se på cytologi minimerer man risiko for å igangsette behandling på falskt positive hopper, så dette bør gjøres rutinemessig. Det er viktig med streng hygiene ved prøvetagning, og å ta prøven i brunsten. Antibiotikabehandling skal ikke benyttes ved negativ dyrkning eller dyrkning som påviser kun forurensning. Ved positiv cytologi (≥2 % nøytrofile granulocytter) og negativ dyrkning, bør man velge behandling i form av skylling kombinert med oxytocin/prostaglandin.

Behandling

Behandling skal være lokal ved endometritt. Skylling av uterus med natriumklorid eller ringer-acetat i kombinasjon med oxytocin (i.m./i.v.), er førstevalg for behandling, og skal inkluderes ved behandling av alle typer endometritt. Natriumklorid er noe mer irriterende for endometriet enn ringer-acetat. I tilfeller der cytologi er positiv og bakteriologisk prøvesvar foreligger kan man i tillegg velge å behandle med antibiotika lokalt i uterus. Lokal behandling i uterus skal utføres under brunsten, daglig i 3-4 dager.

Legemiddel som brukes i uterus skal være vannløselige. Antibiotika velges ut fra dyrkningsresultat og resistensbestemmelse. Aminoglykosider må bufres før lokalbehandling i uterus (7,5 % bikarbonat).

Alternativer ved antibiotikabehandling;

1. Penicillin (Na eller K- salt): 3 g (5 millioner IE) løst i 60-80 ml sterilt vann.

2. Ved påvisning av gram-negative bakterier eller ved andre særlige tilfeller vil det være behov for å behandle med annen antibiotika.

   K. pneumoniae

   eller

   P. aeruginosa

   -infeksjoner, som ofte er svært resistente og vanskelig å eliminere kan behandles med gentamicin. Gentamicin må bufres med 7,5 % bikarbonat i like mengder.

Forebyggende tiltak

Ved stutterier kan det være nødvendig med regelmessig prøvetagning og resistensbestemmelse i tilfeller hvor mange hopper går tomme. Opportunistiske bakterier kan spres venerisk med kontaminert utstyr og personell.

Mange hopper er utsatt for tilbakevendende endometritt på grunn av brutte barrierer (vulva, vestibulen, vagina, cervix), alder eller skader. Vurdering av kirurgiske inngrep (i første omgang Caslick), bør gjøres for å unngå pneumovagina og korrigere anatomiske feil.

Etiologi

Metritt oppstår i perioden umiddelbart postpartum (0-10 dager pp). Av mulige årsaker er langvarig fødsel, retent etterbyrd, fødselshjelp og andre tilstander som fører til økt forurensing og bakteriell belastning av uterus. Hopper er særlig følsomme for metritt, og utvikler ofte sekundær forfangenhet og sepsis om behandling ikke blir igangsatt raskt. Den mest vanlig isolerte bakterien er E. coli. Sykdomsforløpet kan være svært raskt.

Diagnostikk

Diagnose stilles ved kliniske symptomer som for eksempel feber og forøket puls. Ved ultralyd sees ekkogen eller anekkogen væske med ekkogene partikler i uterus. Mikrobiologi kan gjøres ved svaber fra skyllevæsken. Det vil være bedre å ta svaber fra første skylling på dag 2 eller 3, da de første skyllingene kan være veldig forurenset.

Behandling

Skylling av uterus med store mengder saltvann er den viktigste behandlingen. Saltvann kan lages ved å tilsette vanlig bordsalt til springvann i en konsentrasjon på 9 g/l. Antall liter lagt inn per skylling avhenger av størrelsen på uterus (2-5 liter). Hoppa bør skylles minimum to ganger daglig, og fram til første pose med skyllevæske kommer tilbake ren. Skylling bør følges av en dose med oxytocin, 10-20 IU i.m.

Systemisk behandling med NSAIDs skal settes inn med en gang.

Systemisk behandling med antibiotika må også igangsettes på grunn av det akutte sykdomsforløpet. Det er ofte gram-negative bakterier som er agens ved metritt, og behandling bør rettes mot disse. Kombinasjoner av penicillin med aminoglykosider har god effekt.

Alternativer ved systemisk antibiotikabehandling:

1. Trimetoprim-sulfonamid kombinasjoner benyttes i en dose på 30 mg/kg i.v. to ganger daglig. Ved akutt metritt skal behandlingen igangsettes med i.v. injeksjon. Dersom initial i.v. behandling skal følges opp med oral behandling bør det helst skje innen fem timer, og hoppas kliniske tilstand bør vurderes fortløpende.

2. Gentamicin 6.6 mg/kg en gang daglig i.v. kombinert med benzylpenicillinprocain 20.000 IE/kg i.m. en eller to ganger daglig

Lokal behandling i form av skylling, minimum to ganger per dag, er essensielt. Et godt regime er å skylle uterus om morgenen samt gi oxytocin, og etter neste skylling legge inn antibiotika i uterus. Antibiotika lokalt bør administreres i et volum på 60-80 ml. Valg av antibiotika skal basere seg på mikrobiologisk undersøkelse og resistensbestemmelse. Det er lite poeng i å legge inn antibiotika i en uterus som er full av væske. Derfor anbefales det å avvente noen dager til uterus har begynt å respondere (trekke seg sammen), som følge av hyppig skylling, før man starter lokal antibiotikabehandling.

Alternativer ved lokal antibiotikabehandling:

1. Penicillin (Na- eller K- salt): 3 g (5 millioner IE) løst i 60-80 ml sterilt vann.

2. Ved påvisning av gram-negative bakterier vil det være behov for å behandle med annen antibiotika. Gentamicin må bufres med 7,5 % bikarbonat i like mengder før det kan administreres intrauterint.

Forebyggende tiltak

Nøye hygiene ved fødselshjelp og følling er svært viktig. Man bør instruere eier i viktighet av hygiene. Det skal innføres gode rutiner for overvåking av følling, samt sørges for rene føllingsbokser med halmunderlag om hoppa er oppstallet. Retent etterbyrd bør behandles umiddelbart. Etter langvarig fødselshjelp eller ved retent etterbyrd bør det settes i gang forebyggende behandling ved intrauterin skylling, etterfulgt av oxytocin injeksjon (10-20 IE i.m./i.m.).

Etiologi

Pyometra indikerer en tilstand med pussfylt uterus. Pyometra hos hoppe kan være åpen, eller lukket med persisterende corpus luteum. Til forskjell fra den akutte og alvorlige tilstanden metritt, vil hopper med pyometra ikke være allment påkjent. Ved lukket pyometra kan uterus bli svært stor. Pyometra oppstår som følge av problemer med drenasje fra uterus. Vanligst forekommende agens er Streptococcus equi ssp. zooepidemicus.

Diagnostikk

Diagnostikk av lukket pyometra gjøres ved hjelp av ultralyd. Det vil observeres moderate til store mengder hetero-ekkogent innhold i uterus. Ved åpen pyometra kan det observeres purulent sekret fra vulva. Uregelmessige brunstintervall forekommer også ofte. Tilstanden forblir ofte uoppdaget fram til hoppa blir rektalisert, eller eier observerer sekret fra vulva. Undersøkelse med ultralyd og spekulum vil i de fleste tilfeller være tilstrekkelig til å stille diagnosen.

Behandling

Behandling er primært å åpne cervix så innholdet i uterus kan fjernes. For å åpne cervix kan man benytte kloprostenol i.m. i tilfeller med et gult legeme. Om cervix er lukket uten et aktivt gult legeme er bruk av misoprostol (PGFE2) lokalt i cervix et alternativ, enten alene eller i kombinasjon med forsiktig og langsom manuell dilatasjon. Ved strikturer og arrvev kan kirurgisk korreksjon for å åpne cervix være nødvendig. Skylling av uterus gjøres etter åpning av cervix, gjerne to ganger daglig, i kombinasjon med oxytocin.

Forebyggende tiltak

Pyometra blir oftest oppdaget tilfeldig, eller ved en allerede etablert pyometra. I tillegg til generell hygiene ved undersøkelser og behandling av kjønnsveier vil forebyggende tiltak med korrektiv kirurgi av anatomiske defekter som medfører vanskeligheter med drenasje fra uterus.

Etiologi

En sikker etiologisk diagnose stilles kun i omtrent halvparten av alle aborter. Virusinfeksjon med equint herpesvirus 1 (EHV-1) er den vanligste årsaken til infeksiøs abort. Bakteriologiske og mykotiske aborter forekommer også. Av bakterielle agens er det verdt å nevne Streptococcus zooepidemicus, E. coli, Pseudomonas, og Klebsiella (Leptospira er ikke vanlig i Norge).

Diagnostikk

Ved abort er det viktig å sikre seg nødvendige prøver fort. Dette inkluderer serumprøve av hoppa. Om man ikke kan sende hele føllet og fosterhinnene til obduksjon, bør man ta prøver av føllets hjerte, nyrer, lever, milt, og lunger, samt prøver fra minst tre ulike steder på fosterhinnene – ta prøver for histologi på overgangen mellom normalt og unormalt vev, og fra området rundt «cervical star». Bakteriologisk dyrkning er særlig relevant fra hjerte, lever og chorioallantois. Det bør svabres fra disse områdene.

Behandling

Som oftest skjer abort før man kan igangsette behandling, og det viktigste veterinæren gjør er å sikre nødvendige prøver og gi råd om isolasjon av hoppa der det ansees nødvendig. Mange bakterielle aborter vil føre til retent etterbyrd som må behandles, og man må vurdere risikoen for utvikling av metritt.

I tilfeller hvor placentitt blir oppdaget under undersøkelse av hoppa, før en eventuell abort, er det aktuelt å sette inn behandling (se forebyggende tiltak).

Forebyggende tiltak

Behandling av placentitt for å forebygge abort er for omfattende å ta med i denne teksten, men den bør inkludere progesterontilskudd (altrenogest), anti-inflammatoriske midler og antibiotika, og kan inkludere midler med anti-endotoksisk effekt samt uterusrelakserende midler (spasmolytika).

Av antibiotika skal det velges et som kan krysse placenta. Med tanke på aktuelle agens vil trimetoprim-sulfadiazin være et naturlig førstevalg om prøvesvar og resistensbestemmelse ikke foreligger.

Antibiotikabehandling;

1. Trimetoprim- sulfonamid kombinasjoner 30 mg/kg kroppsvekt to ganger daglig per os

2. Benzylpenicillinprocain 20.000 IE/kg to ganger daglig i.m.

3. Gentamicin 6.6 mg/kg en gang daglig i.v.

De to sistnevnte kan eventuelt brukes i kombinasjon.

Etiologi

Etterbyrden hos hest løsner vanligvis innen 30-60 minutter etter at føllingen er over. Om det har gått over tre timer etter følling ansees det å være retent etterbyrd. Komplikasjoner ved retent etterbyrd er metritt, septikemi, laminitt og død. Det er oftest streptokokker som dominerer i uterus ved retent etterbyrd, men gram-negative bakterier som E. coli er også vanlig, og siden disse kan produsere endotoksiner er de viktigere å ta hensyn til med tanke på behandling. Tilstander som dystoki, abort (unntatt herpesvirusabort) og forlenget følling øker sannsynligheten for retent etterbyrd.

Diagnostikk

Diagnosen retent etterbyrd stilles enkelt på bakgrunn av tegn etter parametere gitt over. Det vil ikke være alle tilfeller av retent etterbyrd hvor etterbyrden er synlig fra vulva. Derfor er det viktig å inspisere passerte fødslesmembraner nøye etter tegn på avrevne deler som kan være igjen i uterus. Det er sjelden hensiktsmessig med bakteriologisk prøvetagning, da det vil være svært mye forurensning. Se avsnitt om metritt for senere diagnostikk/mikrobiologi.

Behandling

Det finnes flere ulike behandlingsalternativer for retent etterbyrd. Det anbefales langsom intravenøs oxytocin-injeksjon, for eksempel 40 – 60 IE oxytocin blandet i 1 liter NaCl eller Ringer, gitt i en rate på 1 IE oxytocin/min. Andre behandlingsalternativer diskuteres ikke her. Antibiotika skal i utgangspunktet ikke benyttes, med mindre man anser at det er stor risiko for utvikling av metritt. Da bør man behandle med NSAIDs og antibiotika mot gram-negative bakterier. Førstevalg av preparat kan da være trimetoprim-sulfadiazin.

Forebyggende tiltak

Det er lite å gjøre for å forebygge retent etterbyrd. Lett mosjon av hoppa og å oppfordre/hjelpe føllet med å die er fordelaktig. Ved retent etterbyrd bør man igangsette behandling for å unngå utvikling av metritt med påfølgende laminitt og septikemi. Dette skal gjøres ved skylling av uterus daglig, i kombinasjon med injeksjoner med oxytocin. Bolusdoser av oxytocin bør ikke overskride 20 IU, og kan gis i.m. eller i.v.

Etiologi

Forekomsten av mastitt hos hoppe er lav. Hopper i laktasjon og opp mot to måneder etter avvenning blir oftest rammet, men det kan også forekomme hos hopper som ikke er, og aldri har vært, drektige. Oftest isolerte bakterier er Streptococcus zooepidemicus og stafylokokker (S. aureus eller KNS). I mange tilfeller er mikrobiologi negativ eller viser blandingsflora. Galactorrhea (melk i juret hos ikke-drektige hopper og åringshopper) kan forekomme, og må ikke forveksles med mastitt. Årsaken til galactorrhea er ukjent, og denne tilstanden skal ikke behandles med antibiotika.

Diagnostikk

Diagnose stilles etter symptomer som varmt, hardt, og ømt jur, med ødem rundt juret som kan strekke seg framover ventrale abdomen, samt allmenn påkjenning og feber. Noen hopper viser halthet. Melkeprøve skal tas og sendes for mikrobiologi og resistensbestemmelse. Cytologisk prøve viser store mengder nøytrofile granulocytter.

Behandling

Behandling med hyppig utmelking, NSAIDs og systemisk antibiotika settes i gang umiddelbart. Om prøvesvaret kommer tilbake negativt skal antibiotikabehandlingen seponeres. Oxytocin kan med fordel gis om ikke hoppa er drektig.

Penicillin er førstehåndspreparat, da det oftest foreligger gram-positive bakterier. Benzylpenicillinprocain kan gis i.m. i en dose på 20.000 IE/kg to ganger daglig.

Forebyggende tiltak

Oppstår som regel raskt, forebyggende tiltak går på hygiene ved håndtering av jur, og renslighet i miljøet til hoppa.