Terapianbefalinger for storfe

Definisjon Mastitter med ett eller flere klassiske betennelsestegn i juret (hevelse, smerte, varme, rødme). Synlige sjukdomstegn som forhøyet temperatur, nedsatt matlyst, nedstemthet kan være til stede. Melka er vanligvis forandret (Animalia, 2020).

Behandling

For å ivareta dyrevelferden er det nødvendig å innlede behandling på et tidlig stadium, oftest før eksakt bakteriologisk diagnose foreligger. Med mindre dyrkingsresultater fra tidligere tilfeller av alvorlig og moderat klinisk mastitt tilsier at besetningen avviker vesentlig fra landet ellers, bør en anta at årsaken er en penicillinfølsom bakterie. Benzylpenicillinprokain intramammarier benyttes som førstevalg dersom det ikke er stor sannsynlighet for at det foreligger en penicillinresistent bakterie.

Penicillinfølsomme bakterier

Ved alvorlig klinisk mastitt gis en innledende intramuskulær injeksjon benzylpenicillinprokain i tillegg til intramammarier. MIC for aktuelle penicillinfølsomme bakterier i Norge tilsier at 20 000-30 000 IE per kg er passende dosering. Det skal gis tilstrekkelig høy dose. Som oppfølgende behandling gis benzylpenicillinprokain intramammært i ytterligere 3-4 dager.

Preliminære resultater fra et norsk terapiforsøk i 2020-2021 tyder på at S. aureus responderer dårlig på kun intramammær behandling, selv ved moderate kliniske mastitter uten allmenn påkjenning. I besetninger med god oversikt over hvilke agens som forårsaker kliniske mastitter kan innledende intramuskulær injeksjon utelates hvis det er lite sannsynlig at S. aureus er årsak til problemet. Da kan man begrense behandlingen til benzylpenicillinprokain intramammært i 3-4 dager.

Etter dag 1 er det ikke vist noen tilleggseffekt av å supplere den intramammære behandlingen med ytterligere systemisk behandling med benzylpenicillinprokain (Waage, 1997; Krömker and Leimbach, 2017). Ved for eksempel spenetråkk kan det likevel være hensiktsmessig å erstatte intramammær behandling med systemisk behandling.

Påvises Str. agalactiae, bør det iverksettes planmessig kartlegging og bekjempelse av denne bakterien i besetningen. Ved eventuell behandling benyttes benzylpenicillinprokain. Str. agalactiae svarer generelt godt på behandling med intramammarier.

T. pyogenes kan forårsake mastitt hos lakterende kyr og behandles da med benzylpenicillinprokain. Ved sommermastitt hos ikke-lakterende dyr, der T. pyogenes er den bakterien som påvises oftest, oppdages mastitten oftest når det foreligger kroniske og uhelbredelige forandringer. Prognosen for restitusjon av kjertelen er så dårlig at behandling med antibiotika kun vil være aktuelt av dyrevelferdsmessige grunner.

Penicillinresistente stafylokokker

Dersom dyrkning viser at årsaken er penicillinresistente S. aureus, er utvalget av antibiotika begrenset. Behandling av mastitt forårsaket av penicillinresistente S. aureus gir generelt meget dårlig resultat (Sol et al., 2000; Taponen et al., 2003b). Utrangering bør vurderes på hensiktsmessig tidspunkt i laktasjonen dersom ny prøve etter en periode fortsatt viser penicillinresistente S. aureus.

Forsøkes behandling, kan intramammarier med amoksicillin og klavulansyre brukes. Trimetoprim-sulfa kan forsøksvis benyttes til systemisk behandling, men effekten av slik behandling er usikker.

Gramnegative bakterier

Er årsaken til mastitt gramnegative bakterier (i praksis oftest Escherichia coli), gir behandling med antibakterielle midler minimal eller ingen tilleggseffekt ut over det som tas hånd om av jurets eget forsvar (Suojala et al., 2010; Persson et al., 2015). Som hovedregel anbefales derfor ikke bruk av antibakterielle midler ved «kolimastitt». Det samme gjelder for andre gramnegative agens, eksempelvis Klebsiella spp. Støtteterapi som væskebehandling, smertebehandling og utmelking kan være nødvendig for å redusere effekten av endotoksiner og motvirke dehydrering.

Støttebehandling

NSAID bør vurderes gitt til alle dyr med klinisk mastitt. NSAID har i enkelte eksperimentelle studier hatt en antiendotoksemisk effekt dersom behandlingen gis i et tidlig stadium av infeksjonen (Vangroenweghe et al., 2005). Hos smertepåkjente og urolige dyr kan det være nyttig med lett sedasjon før undersøkelse. Ved alvorlig og moderat klinisk mastitt har det vært anbefalt å tømme affisert kjertel hyppig. Vitenskapelig dokumentasjon på effekten av hyppig utmelking og bruk av oksytocin på klinisk og bakteriologisk helbredelse av kjertelen er imidlertid begrenset. Denne type støttebehandling kan likevel være fornuftig ut fra et dyrevelferdsperspektiv. Moderat hypokalsemi kan forekomme ved endotoksinpåvirkning (Sandstedt et al., 1984; Naylor and Kronfeld, 1986). Forsiktig intravenøs infusjon av kalsium kan vurderes, men dosen bør være lavere enn den som anbefales ved melkefeber (Smith, 2005). Væske bør gis til dehydrerte dyr.

Definisjon

Mastitter med synlig unormal melk og/eller kroniske forandringer i juret. Tegn på alvorlig og moderat mastitt som hevelse, smerte, varme eller rødme i juret eller synlige tegn til sjukdom på dyret er fraværende hos kyr med mild klinisk eller kroniske mastitt (Animalia, 2020).

Behandling

Ved mild klinisk mastitt kan man vurdere å avvente behandling til resultatet fra bakteriologisk dyrkning foreligger. Hvis milde kliniske mastitter er et besetningsproblem, bør behandlingen være del av en bekjempelsesplan.

Ved tydelige kroniske kliniske symptomer (atrofi, fibrose, nedsatt produksjon) og høyt celletall (over ca 600.000 celler/mL i gjennomsnitt/tre målinger) over lengre tid, har det ingen hensikt å behandle kjertelen med antibakterielle midler hverken i laktasjonen eller i sintida. Kjertelen bør avsines eller kua utrangeres. Er det ikke tydelige kjertelforandringer kan behandling vurderes, men da skal det tas prøver for bakteriologisk undersøkelse før antibakteriell behandling iverksettes. Påvises S. aureus er prognosen dårlig, og det har liten hensikt å behandle i laktasjonen. Påvises Str. dysgalactiae og besetninga jobber målretta med å kontrollere denne, kan det være aktuelt å behandle i laktasjonen – i så fall med benzylpenicillinprokain. Ved funn av andre bakterier, for eksempel KNS, er det lite aktuelt å behandle med antibakterielle midler. Påvises Str. agalactiae, bør det iverksettes planmessig kartlegging og bekjempelse av denne bakterien i besetningen.

Definisjon

Betennelse i jurkjertelen som ikke er synlig og krever bruk av diagnostiske tester for å bli oppdaget. De vanligste testene omfatter undersøkelse og vurdering av celletallet, for eksempel California Mastitis Test (CMT), kukontrollprøver eller lignende (Animalia, 2020).

Behandling

Ved subklinisk infeksjon i laktasjonen vil det være tvilsomt om en eventuell terapeutisk effekt oppveier kostnadene knyttet til behandling og tilbakeholdelse av melk. Dersom behandling vurderes, skal det først tas prøver for bakteriologisk undersøkelse. Påvises Str. dysgalactiae og besetninga jobber målretta med å kontrollere denne, kan det være aktuelt å behandle med benzylpenicillinprokain. Påvises Str. agalactiae, bør det iverksettes planmessig kartlegging og bekjempelse av denne bakterien i besetningen.

Er det mange kyr med subklinisk mastitt i en besetning, bør det foretas en utredning med sikte på å finne og korrigere mulige årsaksfaktorer. Hvis tankcelletallet er så høyt at det medfører kvalitetstrekk, og flere kyr har høyt celletall på én kjertel, kan bortsetting av enkeltkjertler vurderes som et strakstiltak.

Definisjon

En behandling på grunnlag av speneprøver eller celletallsundersøkelser o.l. som igangsettes i forbindelse med avsining (Animalia, 2020).

Bakteriologisk undersøkelse av kandidater for sintidsbehandling

Det skal alltid foretas bakteriologisk undersøkelse av melkeprøver før sintidsbehandling. Prøvene bør tas så nær avsining som praktisk mulig. Kandidater for bakteriologisk undersøkelse identifiseres ved vurdering av celletall siste del av laktasjonen.

Eventuell behandling er avhengig av prognostisk vurdering og bakteriologiske funn. Prognosen er dårlig dersom det foreligger kroniske kliniske forandringer, eller dersom kuas celletall har vært over 500 000 til 600 000 per ml ved flere målinger før avsining.

Behandling

Påvises S. aureus, Str. dysgalactiae, Str. agalactiae, eller Str. uberis i en eller flere kjertler og prognosen vurderes som god er det aktuelt med behandling ved avsining.

Et rent penicillinpreparat beregnet til bruk ved avsining er å foretrekke hvis dette blir tilgjengelig. Tilgjengelige sintidspreparater inneholder per i dag (2021) hhv.: Benetaminpenicillin i kombinasjon med penetamathydrojodid og framecytinsulfat eller kloksacillinbenzatin.

EMAs AMEG-kategorisering av antibiotika taler for at en bør være mer forsiktig med å bruke framecytin enn kloksacillin. Kloksacillin er et betalaktamaseresistent penicillin (smalspektret/gruppe D), mens framecytin er et aminglykosid (bredspektret/gruppe C) (European Medicines Agency, 2019). Systemisk behandling er ikke nødvendig ved sintidsbehandling.

På grunn av relativt høy nyinfeksjonsfrekvens ved avsining kan det ikke utelukkes at nye kjertler infiseres etter at prøvene er tatt (Østerås et al., 1991). Dette gjelder spesielt for streptokokker. Det anbefales derfor at alle kjertler behandles samtidig ved avsining. En internasjonal litteraturgjennomgang viser ingen økning av resistente bakterier ved bruk av sintidspreparater (Hogan, 2017).

Kyr som har vært sintidsbehandlet følges opp i neste laktasjon, for eksempel med melkeprøve for bakteriologisk analyse ca 1 uke etter kalving. Kyr som fortsatt har en infeksjon og høyt celletall, anbefales utrangert på et passende tidspunkt i laktasjonen.

Penicillinresistente S. aureus

Da behandlingsresultatet generelt er dårlig ved infeksjon med penicillinresistente S. aureus, bør utrangering vurderes etter kontrollprøve tidlig i neste laktasjon. Sintidspreparat med kloksacillinbenzatin er førstevalg ved eventuell behandling.

Lakterende kjertel med kroniske, kliniske forandringer og redusert ytelse bør som en hovedregel settes bort uten bruk av antibakterielle midler. Det samme bør gjøres med kjertler med vedvarende høyt celletall. Ved en alvorlig, akutt speneskade er mastittrisikoen sterkt forøket, og det kan være aktuelt å kombinere bortsetting med antibakteriell behandling (systemisk eller lokal). Benzylpenicillinprokain er førstevalget.

Fødselshjelp skal utføres hygienisk. Antibakteriell behandling etter fødselshjelp bør derfor ikke utføres rutinemessig.

Etterbyrden vil som regel ikke støtes ut før etter 7-10 dager hos kyr som ikke har kvittet seg med etterbyrden i løpet av de første 24 timene etter kalving (Noakes et al., 2018). Behandling med oksytocin eller prostaglandin F2α kort tid etter kalving reduserer ikke forekomsten av tilbakeholdt etterbyrd hos storfe (Barrett, 2009).

Manuell fjerning av tilbakeholdt etterbyrd anbefales ikke. Det har ikke blitt vist at denne praksisen har positive effekter på kuas helse eller fruktbarhet (Drillich et al., 2006; Beagley et al., 2010). Manuell fjerning av etterbyrden kan medføre økt fare for metritt og påfølgende komplikasjoner og anbefales ikke i dag (Noakes et al., 2018). Intrauterin antibiotikabehandling ved tilbakeholdt etterbyrd reduserer ikke sannsynligheten for senere infeksjoner, det bedrer ikke fruktbarheten og bør derfor unngås (Konigsson et al., 2001). Systemisk behandling med antibiotika ved tilbakeholdt etterbyrd er kun indisert hvis kua har nedsatt allmenntilstand (Noakes et al., 2018).

Metritt 

Metritt er en infeksjon i alle lagene i uterus. I de fleste tilfellene opptrer metritt i løpet av puerperiet (de tre første ukene etter kalving) og karakteriseres av forstørret uterus og flytninger fra vagina som varierer fra tyktflytende, gulhvit, purulent utflod til vannaktig, rødbrun væske (Sheldon et al., 2006). Alvorlige tilfeller av metritt karakteriseres av illeluktende utflod, forstørret uterus, nedsatt ytelse, sløvhet eller andre tegn på toksemi. Prognosen er avventende hos kyr som er paretiske på grunn av toksemi fra metritt. Sykdommen er ofte en konsekvens av vanskelige fødsler, tilbakeholdt etterbyrd, skjede- og børfremfall, traumer i genitaliene med mer. Puerperal metritt kan imidlertid også oppstå etter tilsynelatende normale fødsler.

Infeksjonen skyldes vanligvis uspesifikke bakteriearter (ubikvitære) i dyrenes miljø, slik som T. pyogenes, Fusobacterium necrophorum og gram-negative koliforme bakterier med flere (Sheldon et al., 2006). Hvis sykdommen medfører nedsatt allmenntilstand, består behandlingen av parenteral antibiotikabehandling, NSAID, samt gjenopprettelse av væskebalansen. I Norge er generell behandling med benzylpenicillinprokain i.m. i fem dager førstevalget. Hvis effekten av benzylpenicillinprokain uteblir, kan man vurdere å bruke et mer bredspektret antibiotikum til parenteral behandling. En uteruskontraherende effekt av prostaglandiner er kortlivet og har ingen effekt ved behandling av metritt. Den uteruskontraherende effekten av oksytocin er raskt avtagende etter fødsel og fraværende etter 2-3 dager. Intrauterin behandling med antibiotika ser ikke ut til å gi noen tilleggseffekt når det gis parenteral antibiotikabehandling (Noakes et al., 2018).

Endometritt 

Klinisk endometritt hos ku er definert som tilstedeværelse av purulent utflod fra skjeden 21 dager eller mer postpartum, eller mukopurulent utflod etter 26 dager postpartum. Infeksjonen er begrenset til endometriet. Kua er ikke allment påkjent.

Bakteriene som forårsaker endometritt forekommer ofte i blandingsinfeksjoner med både gram-positive og gram-negative bakterier. Mange (30-45 %) av tilfellene av klinisk endometritt selvhelbreder (Griffin et al., 1974; Steffan et al., 1984). Det er imidlertid rapportert at behandling kan ha positiv effekt på reproduksjonen (Gilbert, 2016).

Tilstedeværelse av progesteron demper immunresponsen hos storfe og behandling med prostaglandin F2α er derfor indisert når det foreligger et corpus luteum. Prostaglandinbehandling har vist seg å være mer effektiv enn antibiotikabehandling hos dyr som er i gang med syklisk ovarieaktivitet postpartum (Pepper and Dobson, 1987; Sheldon and Noakes, 1998). Behandling med prostaglandin er derfor førstevalg for disse. Behandling med prostaglandiner hos dyr uten et corpus luteum har uviss effekt (Steffan et al., 1984; Dubuc et al., 2011).

I fravær av corpus luteum har klinikeren to behandlingsalternativer. Det første er å bruke en GnRH-analog for å indusere dannelse av et corpus luteum før behandling med prostaglandin. For at dette skal fungere forutsettes tilstrekkelig follikulær aktivitet.

Dersom det ikke foreligger eggstokkaktivitet er antibiotikabehandling indisert, da dette har gitt en dokumentert høyere helbredelseshastighet inkludert bedre effekt på reproduksjonen enn ingen behandling (Sheldon and Noakes, 1998). Lokal infusjon av antibiotika i uterus har bedre suksessrate enn systemisk antibiotikabehandling. Tre klasser antibiotika er anbefalt for behandling: penicillin, tetrasykliner og cefalosporiner. Resistensprofilen hos bakterier fra matproduserende dyr i Norge tilsier at benzylpenicillin sannsynligvis vil være en akseptabel behandling, selv om dette ikke er vitenskapelig dokumentert. Oksytetrasyklin har blitt brukt internasjonalt med heldig utfall og representerer andrevalget for behandling i Norge (Sheldon and Noakes, 1998).

Trimetoprim-sulfa er ikke adekvat terapi ved endometritt fordi virkningsmekanismen består i å hemme dannelse av para-aminobensosyre (PABA) som er en forløper for nukleinsyrer. På grunn av puss og debris i uterus er det rikelig PABA tilgjengelig som bakteriene kan bruke.

Ved klauvspalteflegmone foreligger det symmetrisk hevelse opp mot koden og ofte sår i klauvspalten. Kua er halt og har ofte forhøyet temperatur. Infeksjonen er primært forårsaket av F. necrophorum som er følsom for penicillin, og førstevalget er systemisk behandling med benzylpenicillinprokain i 3-5 dager (Knappe-Poindecker and Fjeldaas, 2011; Van Metre, 2017; Kontturi et al., 2019; Nordic Ruminant Lameness Research Network, 2020). Raskt iverksatt behandling vil redusere behandlingstiden og risikoen for komplikasjoner. En svensk studie viser at behandling med salisylsyre i bandasje i 2-5 dager kan redusere feber, hevelse og halthet og føre til tilfredsstillende resultat dersom man kommer tidlig til ukompliserte tilfeller (Persson et al., 2019). Erfaringer fra felt viser også dette, men effekten er mer usikker enn ved behandling med penicillin og det er derfor viktig å gi benzylpenicillinprokain som beskrevet over, dersom man ikke ser bedring innen ett døgn.

NSAID, såpevask og eventuelt desinfiserende våtvarmt omslag som kloraminomslag er aktuell støttebehandling. Sjuke dyr bør helst isoleres for å redusere smittepresset overfor resten av besetningen.

Forebyggende tiltak omfatter godt reinhold, fjerning av skarpe gjenstander som kan skape sår i klauvspalten, gode gangveier, godt vedlikeholdte beiter (drenering, rydding), regelmessig korrekt klauvskjæring og restriktivt innkjøp av dyr (Greenough, 2007). Hvis flere enn to dyr blir sjuke i løpet av 3-4 dager, bør desinfiserende fotbad iverksettes så fort som mulig. Det er også aktuelt å benytte fotbad forebyggende i forbindelse med innkjøp av dyr eller annen sammenblanding av dyr som ved overflytting til nye løsdriftfjøs.

Mild dermatitt er en overfladisk hudbetennelse i, bak eller foran klauvspalten, ofte forårsaket av Dichelobacter nodosus selv om andre bakterier som Treponema spp. også kan påvises. Lidelsen opptrer ofte sammen med hornforråtnelse, som starter med sprekker og groper i ballehornet, og som i alvorlige tilfeller kan forårsake V-formete sprekker helt inn til lærhuden (Greenough, 2007; Knappe-Poindecker and Fjeldaas, 2011; Nordic Ruminant Lameness Research Network, 2020)

Etter klauvskjæring til korrekt form og lokal utskjæring, kan det sprayes eller pensles lokalt med tørrende/desinfiserende midler med dokumentert effekt. Slike midler inneholder ofte en viss andel kobber. Antibiotikabehandling bør ikke brukes. Ved besetningsproblemer bør det settes inn desinfiserende fotbad.

Forebyggende tiltak er god hygiene i båser og gangareal, regelmessig klauvskjæring med lokalbehandling og fotbad. Beitegang har ofte god effekt og omfanget er vanligvis redusert ved innsett om høsten.

I Nordisk klauvatlas er digital dermatitt (DD) definert som alvorlig hudbetennelse bak, foran eller i klauvspalten, langs kronranda eller i ballehuden, og som ofte blør (Nordic Ruminant Lameness Research Network, 2020). I tidlige stadier ses ofte ikke halthet, men i besetninger der DD er godt etablert, viser ofte flere kyr moderat halthet. Viktigste agens er Treponema spp. som ofte opptrer i samspill med andre bakterier som D. nodosus (Klitgaard et al., 2008; Evans et al., 2016).

Bandasjering med salisylsyrepulver i 3-5 dager har god effekt og anbefales som førstevalg (Capion et al., 2018). Etterbehandling med spray med dokumentert effekt når bandasjen tas av, er gunstig. Flere ikke-antibiotikaholdige medikamenter som ofte inneholder kobberforbindelser i lave konsentrasjoner, er utviklet for lokal behandling, og noen av dem har like god eller bedre virkning enn lokal antibiotikabehandling (Holzhauer et al., 2011). Systemisk antibakteriell behandling anbefales ikke. Desinfiserende fotbad er et svært aktuelt tiltak i besetninger som er rammet av digital dermatitt.

Restriktivt innkjøp av dyr, attester med dokumentasjon av klauvhelsa på individ- og besetningsnivå ved omsetning av dyr, god hygiene i bås og gangareal, regelmessig klauvskjæring med lokalbehandling og desinfiserende fotbad eller klauvspyling er de viktigste forebyggende tiltakene for å unngå smittespredning innad i og mellom besetningene. Fotbad med kobber (det finnes mange kommersielle varianter på markedet) har best effekt (Cook, 2017). Klauvspyling med vann og såpe og/eller påfølgende spyling med desinfeksjonsmiddel er også dokumentert å ha positiv effekt (Thomsen et al., 2012). Automatisk klauvspyling kan for eksempel installeres i melkeroboten. Veterinær bør sette opp en helhetlig tiltaksplan for å redusere DD i besetningen, og det anbefales i utgangspunktet ikke å selge dyr fra besetningen.

Ved infeksjon i tilknytning til såleknusning og løsning i den hvite linjen er det bare unntaksvis aktuelt med antibakteriell behandling (Sogstad et al., 2017). Utskjæring og evt. avlastningskloss er ofte tilstrekkelig. Ved større såleknusninger kan det legges trykkbandasje med jodsprit eller liknende for å hindre lærhudsbrokk. Behov for smertestillende behandling vurderes. Sondering av dyptgående defekter for å vurdere omfanget av infeksjonen utføres der det er mistanke om affeksjon av dypere strukturer. Tydelig hevelse i ballepartiet tyder på alvorlig infeksjon med dårlig prognose. Nødslakt må i slike tilfeller vurderes. Klauvamputasjon kan vurderes på verdifulle dyr (med unntak av svært tunge dyr) dersom oppstallingsforholdene tillater det (oppstalling på spaltegolv anbefales ikke). Viktige forebyggende tiltak er regelmessig, korrekt klauvskjæring, oppstalling på mjukt og jevnt underlag, stressfri kalving, godt grovfôr og følge anbefalte fôringsrutiner i tida før og etter kalving (Sogstad et al., 2017).

Dyr med luftveisinfeksjon bør oppstalles i egen binge for å kunne opprettholde inntak av væske og fôr. Dehydrerte dyr bør behandles med væske.

Når flere dyr er syke samtidig med akutte sykdomstegn med hoste, serøs neseflådd og forsterka lungelyder over hele lungefeltet, er dette ofte virusbetinget. Antibakterielle midler vil i utgangspunktet ikke ha effekt. NSAID, ro og eventuell annen støttebehandling er mest aktuelt. Er det tegn til at dyret er i ferd med å etablere, eller har etablert en sekundær bakteriell infeksjon, bør man behandle disse med antibiotika. De aktuelle bakteriene under våre forhold er normalt penicillinfølsomme (Pasteurella multocida, T. pyogenes, Mannheimia haemolytica og Histophilus somni). Førstevalg er derfor benzylpenicillinprokain. Hvis man kommer tidlig til, kan behandlingslengden være kort (2-3 dager).

Dyr med kronisk pneumoni med hoste, mukopurulent neseflådd og forsterka lungelyder kranioventralt over lungefeltet har oftest en godt etablert bakteriell bronkopneumoni. Disse behandles med benzylpenicillinprokain systemisk i minst 5 dager.

Tilbakefall og vedvarende forandringer i luftvegene er ofte et tegn på permanente forandringer i brysthulen. Disse dyra har dårlig prognose og bør avlives. Ved manglende behandlingseffekt der man mistenker at dette skyldes penicillinresistente bakterier, er det viktig å verifisere dette med laboratoriediagnostikk.

Navleinfeksjon er relativt vanlig. Navlen blir fortykket, hoven og øm. Det bør foretas en grundig klinisk undersøkelse inkludert palpasjon av buken for å kartlegge omfanget av infeksjonen. Ved sår med flytning bør forsiktig sondering med knoppsonde utføres.

Det foreligger gjerne en blandingsinfeksjon, men penicillinfølsomme bakterier spiller som oftest hovedrollen. Systemisk behandling med benzylpenicillinprokain er derfor førstevalget. Det bør behandles i 5-10 dager, avhengig av alvorlighetsgraden. Smertestillende behandling med NSAID vurderes.

I alvorlige tilfeller kan infeksjonen føre til abscesser i urakusgangen mot urinblæra, i navlearteriene og i vena mot leveren, eventuelt spres hematogent til ledd. I slike tilfeller er prognosen dårlig, og kalven bør avlives. I noen tilfeller kan kirurgisk behandling vurderes.

Navleinfeksjon rett etter fødsel kan gi sepsis. Dette kan opptre som besetningsproblem. Både gram-negative og gram-positive bakterier, samt blandingsinfeksjoner, er vanlige. På grunn av den alvorlige tilstanden, det raske forløpet ved sepsis og hyppig forekomst av E. coli infeksjon, anbefales trimetoprim-sulfa som førstevalg.

Leddinfeksjoner kan skyldes hematogen spredning fra et infeksjonsfokus som navlen, overgripning fra periartikulære infeksjoner eller stikksår. Årsaken er ofte penicillinfølsomme bakterier, og systemisk behandling med benzylpenicillinprokain anbefales. Behandlingen bør strekke seg over minst 5 dager, i alvorlige tilfeller 10-14 dager (Weaver, 1997; Constant et al., 2018). Leddinfeksjon kan være svært smertefullt, og NSAID er aktuelt for å dempe smerte.

Er det tydelig fylling i ett ledd, anbefales lokalbehandling i tillegg til systemisk behandling. Etter aspirat av leddvæske for undersøkelse og helst dyrking, bør leddet spyles med Ringer-acetatoppløsning eller isoton NaCl-oppløsning før benzylpenicillinkalium (krystallinsk penicillin) injiseres i leddet (Desrochers and Francoz, 2014). Systemisk eller lokal behandling med andre antibakterielle midler er bare aktuelt etter resistensbestemmelse med påvisning av resistens mot penicillin.

Ved affeksjon av flere ledd eller vedvarende halthet (>10 dager) og/eller redusert bevegelighet er prognosen dårlig, og kalven bør avlives.

Ved all diaré hos kalv er det viktig å opprettholde væskebalansen og opptak av næring. De fleste tilfellene er fôringsbetinget, eller skyldes rotavirus. De aktuelle ulike infeksjonene er sjelden strikt patogene, og blandingsinfeksjoner er vanlige. Opptrer det flere tilfeller av alvorlig enteritt i en besetning, eventuelt med dødsfall, bør det foretas bakteriologisk, virologisk og parasittologisk undersøkelse og eventuelt obduksjon. De ulike infeksjonene er vanskelig å skille klinisk, men alderen på dyra som rammes gir viktig informasjon.

Diaré hos kalv behandles i utgangspunktet ikke med antibakterielle midler. Den eneste indikasjonen på bruk av antibakterielle midler er ved mistanke om infeksjon med Enterotoksinproduserende E. coli (ETEC) F5/K99. Denne er først og fremst aktuell hos spedkalv som er under en uke gammel og er allment påkjent. Ved behandling av ETEC-infeksjoner er trimetoprim-sulfa eller amoksicillin alternativer. Det bør behandles i minst 3 dager. Slike kasus er svært ofte dehydrert, og intravenøs væskebehandling er avgjørende for prognosen. Ved ernæringssvikt er det aktuelt med sondefôring, eventuelt glukose intravenøst.

Tilfeller av diaré uten allmennpåkjenning behandles med elektrolyttoppløsning per os, eventuelt tilsatt adsorberende midler. For å dekke næringsbehovet må kalven dessuten gis melk, fortrinnsvis syrnet melk, i samme dagsrasjon som tidligere, men fordelt over flere mål. Probiotika kan vurderes til kalv under 4 ukers alder, eventuelt som et forebyggende tiltak, men det er mangelfullt dokumentert hvorvidt slike produkter har effekt (Rowland et al., 2010; Signorini et al., 2012).

Overfladiske, infiserte sår og avgrensede hudinfeksjoner behandles lokalt med desinfiserende midler. 

Er det dyptgående infiserte sår eller utbredte hudinfeksjoner, gis systemisk antibakteriell behandling. Bakteriene som er årsak til eller (ved blandingsinfeksjon) hovedansvarlig for infeksjonen, er vanligvis penicillinfølsomme, og førstevalget er benzylpenicillinprokain. 

Dersom dyrkningsresultat viser, eller det er grunn til å tro, at penicillinresistente bakterier har betydning, velges medikament på basis av eventuell resistensbestemmelse, eller det benyttes et bredspektret middel. Trimetoprim-sulfa er aktuelt. 

Dette rammer oftest enkelttilfeller. Iblant opptrer flere tilfeller av smittsom øyebetennelse i en besetning, og det er da aktuelt med bakteriologisk undersøkelse.

Utvalget av antibakterielle midler til behandling av øyeinfeksjoner hos matproduserende dyr er begrenset. Øyesalve med kloksacillin er førstevalg. Øyesalve med klortetrasyklin er et alternativ (Vetlis, 2018). Per 2021 må aktuelle preparat tas inn på godkjenningsfritak.

Akseptable rutiner for aseptikk må ivaretas ved kirurgiske inngrep. Ved laparotomi i felt vil det likevel være en viss infeksjonsfare.

Benzylpenicillin gis systemisk for å forebygge infeksjon. Benzylpenicillinnatrium gis intravenøst ca 30 minutter før inngrepet for å forebygge infeksjon. Behandling med benzylpenicillinnatrium kan følges opp med benzylpenicillinprokain intramuskulært postoperativt samme dag og de påfølgende 2-3 dagene ved langvarige inngrep eller ved økt infeksjonsrisiko av andre grunner.